Klokkas historie

Mennesker har forsøkt å holde rede på tiden og årstidene så lenge vi har skrevet historie. Men i dag forskes det også på om eldgamle steinmonumenter over hele verden, slik som Stonehenge i Storbritannia og pyramidene i Egypt kan ha fungert som forhistoriske klokker.

Noen av de eldste klokkene vi kjenner til er vannklokker og solur. Vannklokkene var beholdere av en gitt størrelse som lot vann dryppe ut eller inn gjennom et lite hull. Når krukken var tom eller fylt opp til en gitt linje, var den tilmålte tiden gått, akkurat som sanden i et timeglass.

Solur viser tiden ved å følge skyggen solen kaster fra en rett søyle, for eksempel en bautastein. Arkeologer har funnet spor av vannklokker både fra Babylon og det gamle Egypt (ca. 3500 år siden), og noen forskere hevder å ha funnet rester i Asia som er enda eldre.

Stonehenge og pyramide-klokker?
Også megalittene (store steinblokker) som finnes spredt rundt i Nord-Europa, sånn som Stonehenge i England, kan ha vært forhistoriske klokker eller kalendere. Andre igjen, mener det er grunn til å tro at Sfinksen og de tre største pyramidene på Giza-platået i Egypt ble bygget som en gigantisk astronomisk klokke.                

Mot slutten av 1200-tallet ble mekaniske klokker oppfunnet, og ”Heretter ble klokken målestokken for alt”, for å sitere den franske historikeren Jacques le Goff: . Det første offentlige ur som viste døgnets timer kom i 1336 på San Gottardo-kirken i Milano, Italia. Ifølge en samtidig rapport var det:

”et vidunderlig ur med en pendel som slår på en klokke 24 ganger for å markere de 24 timene i en dag og natt. Den første timen slår den én gang og den andre timen to ganger, og slik skiller den timene fra hverandre, en flott service for allslags folk”.

Jakten på lengdegraden
Sjøfolk før i tiden hadde problemer med å navigere riktig dersom de ikke hadde land i sikte. For å fastslå hvor på kloden man er, trenger man nemlig både bredde- og lengdegrad. Breddegraden kunne man enkelt nok finne ut fra solens posisjon, men skipsnavigatørene trengte et instrument som kunne fastslå lengdegraden på kartet.

Siden skip er i stadig bevegelse kunne man ikke navigere sikkert ved å følge posisjonen på stjerner og planeter. En hollandsk vitenskapsmann, Gemma Frisius, foreslo allerede i 1530 å bruke en klokke for å beregne lengdegraden. Men datidens mekaniske ur inneholdt en pendel som ble upresis av skipets rulling på bølgene og temperatursvingnignene til havs, og dermed var de ubrukelige som navigasjonsinstrument. De første klokkene var heller ikke særlig nøyaktige, og selv om de var en stor suksess på land, var de ikke pålitelige nok til havs.

30 års arbeid
Det internasjonale vitenskapsmiljøet, inkludert kjente navn som Sir Isaac Newton, mente det var umulig å konstruere et ur som holdt seg nøyaktig til havs, og det skulle gå flere hundre år før problemet ble løst. Mange oppfinnere forsøkte seg, noen med mer hell enn andre. Men ingen fant en fullgod løsning, og i 1741 utlovet den britiske regjeringen en gigantisk belønning på 20.000 pund, som tilsvarer minst 20 millioner kroner i dag, til den som kunne løse ” lengdegradsproblemet”. Den svimlende summen inspirerte John Harrison (1693–1776), en selvlært urmaker fra Yorkshire i Nord-England, til å ta utfordringen.

Etter nær 30 års arbeid og minst fem prototyper, kunne Harrison endelig presentere sitt marine kronometer i 1759, en klokke som lignet en større utgave av datidens lommeur. Parlamentet var imidlertid lite villig til å utbetale belønningen, og hevdet det bare var flaks at klokka var så nøyaktig. Harrison måtte sørge for produksjon av flere kopier og måtte i seks år til før han i 1765 fikk utbetalt 10.000 pund, første halvdel premien. Kong George selv gikk i bresjen for oppfinnelsen, men Harrison var likevel over 80 år før parlamentet til slutt i 1773 vedkjente at han faktisk hadde løst lengdegradsproblemet og utbetalte siste halvdel (8.750 pund) av premien. 

Fra analog til digital
Etterhvert som urmakere utviklet mekanikk som tok stadig mindre plass, ble lommeurene byttet ut med arbåndsur. Der de tidlige klokkene brukte en pendel finner vi i dag en kvartskrystall (kvartsur) som sender signaler til et mekanisk urverk. 

De tidliger armbådsurene hadde alle urskive med time- og minuttviser, og etterhvert også sekundviser, og de mer avanserte utgavene kom også med et lite dato-vindu. På 80-tallet kom digitale arbåndsur for alvor på markedet, hvor den tradisjonelle urskiven med visere var byttet ut med en liten digital skjerm med tall. I dag finner vi klokker med allverdens ekstrafunksjoner som innebygd kalkulator, baromter, dykkecomputer, spill, GPS og digitale kamera.

Tilbake i lommen
I dag har mange på puttet klokka i lommen fordi de passer tiden ved hjelp av den inenbygde klokka på mobiltelefoner og datamaskiner. Men armbåndsuret står sterkt fremdeles, og finnes i alt fra billige plastikkmodeller til modeller av dyre metaller innsatt med edelstener, drevet av energi fra kroppens bevegelser (kinetisk). 

Atomur
De aller mest nøyaktige klokkene i dag kalles atomur, og opererer med en feilmargin på bare ett sekund hver 30 millioner år. Atom-armbåndsur holder seg oppdatert via lavfrekvente radiosignaler fra disse atomurene.